Sjelens mørke natt
Sjelens mørke natt er en prosess som vi alle går gjennom før eller siden. Gjerne flere ganger i livet. Vår iboende motstand og frustrasjon bobler opp når vi må gi slipp på det trygge før vi har trygg grunn under føttene.
Hva er Sjelens mørke natt?
Sjelens mørke natt er et begrep som omfavner vanskelig - men viktige - faser i livet. Det er en betegnelse på den vanskelige overgangen til et dypere eksistensielt nivå, der vi må gi slipp på tidligere oppfatninger av identitet, relasjoner, karriære, vaner og tro. Ting som tidligere dannet en meningsfull, viktig og trygg ramme om vårt liv. Sinnet og det rasjonelle i oss protesterer villt mot ubalansen som skapes, før det finner tilbake til en bedre balanse.
Oscura Noche
Sjelens mørke natt har blitt godt beskrevet både innenfor mytologi, religion og i psykologien. I romersk mytologi er Orfeus´ ferd ned i underverden, for å hente tilbake sin døde hustru Evrydike, et annet eksempel på sinnets smertefulle prosess gjennom endringer. Opprinnelsen til selve begrepet sjelens mørke natt eller Oscura Noche kommer fra et dikt skrevet av en kirkefar, prest og mystiker, St.Johannes av Korset. I diktet beskrives lidelsen heltens sjel gjennomgår, i det han urettmessig fengsles og adskilles fra Gud. I psykologien er Positiv Disintegrasjon er et annet eksempel på hvordan forestillingen om sejens mørke natt har fått en paralell i en teori om hvodan psykologiske spenninger og angst er nødvendige betingelser for vekst. Det folkelige begrepet “en uslepen diamant” betegner i tilegg hvordan man må slipes for å skinne ut sitt sanne jeg. Denne slipeprosessen er alltid smertefull. Så hele konseptet er relativt godt befestet og bekreftet i mange ulike arenaer av vår kultur.
Jona og den store fisken
Jonas er en annen historie mange av oss kanskje husker vi hørte på med store ører og øyne. En mann som ble slukt av en hval - eller stor fisk - om vi skal lese oversettelsen mer nøyaktig. Bibelhistorien beskriver nettopp en mann som flykter fra den uungåelige prosessen - Sjelens mørke natt. En mann som kommer ut, eller spyttes ut på den andre siden, langt mer føyelig. Eller nesten, ihvertfall…
Problemet til Jona startet fordi profeten Jona ikke ville gjøre som Gud sa. Nå tenker du kanskje at Gud straffet Jona, men hold ut litt lenger, så kommer avsløringen: Gud hadde bedt Jona om å redde en hel by. Byen Ninivje. Jona tålte derimot ikke trynet på de som bodde der. Han dømte dem. Han mente de ikke fortjente å reddes fra seg selv. Gud mente noe annet, og ønsket å vise Jona sin kjærlighet. Men Jona rømte fra kjærligheten. Eller rettere sagt, fra det han mente var kjærlighet: øye-for-øye prinsippet. Dessuten fortjente disse folkene ikke den ærverdige profetens besøk!
Sannheten var at den som mest trengte metamorfosen, var Jona. Først måtte han settes fri fra sin egen trangsynthet. Om hva kjærlighet virkelig var. Om hvem Gud var. Og hvilken relasjon Gud hadde til mennesker som var skapt i Hans bilde. Jona måtte gi slipp på alt han kjente, alle sine verdier og ideer, ikke minst sin identitet som profet og menneske for å finne denne kjærligheten i buken på en hval…
Kjærlighet i buken på en hval
Jona trengte “tre mørke netter” (ikke bokstavelig) for å omfavne prosessen. Han trengte å være stille. Isolere seg fra alt annet utenfor. Ikke gjøre så mye, men lytte. Lytte til seg selv. Lytte til Gud. Han måtte tørre å gjøre noen dypdykk i sitt troslandskap og sitt emosjonelle landskap. Komme til et sted der han var helt ærlig med seg selv om hva som var verdifult. Når vi ikke tar oss tid til å lytte på ekte, er det fort gjort å bli overbevist at problemet ligger i at du eller andre ikke prøver godt nok. At det er noe ytre som må rettes på og fikses, slik Jona dømte folket i Ninivje. Det enklere er å drive deg selv eller andre til underkastelse av moralske eller ytre lover, for å vise hvor dårlig det står til. Slik at man kan skamme seg, Skikkelig. Men skam har sjeldent gitt kraft til å beseire egne mangler. Det fører heller til utbrenthet.
Om Jona hadde forstått er at alt er skapt i Kristus eller mer tradisjonelt sagt: I Guds bilde, hadde han sett at Gud elsker det han skaper, det som skapes. Hvorfor skulle han hate eller dømme det? Vår jobb er å speile Guds hjerte, ikke dommen. Dette krever endring. Endringen i Jona kom når han begynte å prise og hylle skapelsen, hylle tilværelsen og hylle Gud. Han takket for livet, rett og slett. Han sluttet å dømme livet - og seg selv. Han ble ærlig med seg selv for første gang i sitt liv. Da først spydde hvalen ham ut på tørt land, og den nye prosessen kunne starte.
En ny start
Endring er knyttet til en ny start. Endring er også en prosess. Probelemet er at det nye ikke kommer før det gamle faller fra hverandre. Dert er først når vi tør å gi slipp på det vi kjenner så godt, at det blir mulig å omfavne endringsprosessen. Denne åndelige transformasjonene som Jona opplevde var en brutal endring, men også nødvendig. Den var nødvendig fordi den skadet Jona og den skadet folket i Ninivje. I hvalens buk kunne ikke Jona lenger rømme fra sannheten om at han levde i en falsk verden uten kjærlighet. Mørkets desorienterings evne orienterer oss tilbake til kjærligheten og til en ny start. For et fantastisk paradoks!
Det var altså en hval som skulle å bære Jona til den andre siden. Alle trenger vi en hval som kan hjelpe oss over, en forløser, en jordmor som veileder oss til kjærligheten. Om du ikke har en faktisk “jordmor” for hånden, kan du starte med å slappe av. Slappe av på ekte. Meditere på å være ekte. Deg. Til stede. Overgi deg og gi fra deg alle gjøremål og all kontroll. Du må ikke ha et svar på alt. Du må ikke ha en plan alltid. Du må ikke ha to streker under svaret. Disse konstante kravene til deg selv vil i lendgen slite deg ut. Du er god nok uten at alt skinner “på riktig måte.”